Eller - kanskje ikke...

I dag har jeg vært fullstendig smadret igjen... Var og trente i går, og kjenner at kroppen verker. Jeg får liksom ikke noen god effekt av å ha trent lenger, bortsett fra med en gang mens endorfinene flommer. Dagen i dag har for det meste blitt tilbragt i sofaen - stakkars MK måtte stort sett underholde seg selv... Først etter barne-TV kom vi oss ut; var først og leverte papir og plast, og så en stund på lekeplassen.

"Normale forhold intracranielt"

Det dumpet et brev fra Bergen Røntgeninstitutt ned i postkassen min i dag - og HELDIGVIS; ingenting unormalt i hodet mitt! "Normale forhold intracranielt", stod det - bortsett fra et lite 'bifunn': "Slimhinnefortykkelse og væske i venstre maxillarsinus". Og jada - den bihulebetennelsen har jeg jo visst om. Den har vært der noen måneder den, mer eller mindre plagsom. Men i den store sammenhengen har den ikke virket viktig nok til å ta opp med legen de gangene jeg har vært der. I likhet med en del andre småplager, forresten - jeg får skrive en liste til neste legetime!

(Etter at jeg leste om den bihulebetennelsen har jeg forresten fokusert mye mer på den - og fyttirakkern så vondt det er når jeg egentlig tenker over det!)

Og så sliter jeg litt med at jeg har så kort lunte overfor sønnen min for tiden... Jeg har forsøkt å forklare og be om unnskyldning etter hver gang jeg har tiltet, gitt ham ekstra mye kos og klemmer og sagt at jeg er glad i ham. Men jeg er søren ikke sikker på hvor mye en treåring kan forstå av at mamma er syk; uten at det synes, men syk på en måte som gjør at mamma blir trøtt og sliten og sur og sinna...? Uansett har vi nå pratet mye om det. Jeg har sagt at jeg mangler noen stoffer i kroppen min, og at doktoren prøver å finne medisiner som hjelper. Og at når de medisinene virker kommer mamma til å bli glad igjen, og ikke sliten og sur... Jeg håper det er sant. For åååå som jeg unner den lille skjønningen min å få en mamma som fungerer slik hun skal!

Å være hypotyreot mor (et sidespor)

Jeg har tenkt mye på det å være hypothyreot mor i det siste. Da jeg fikk diagnosen i vinter, gikk jeg ganske fort fra å være lettet over å få en grunn til tingenes tilstand, til å bli veldig lei meg for at jeg ikke hadde skjønt/oppdaget det før. Jeg tenkte på hvor mye jeg kunne ha spart den lille gutten min for - hvor mye bedre det hadde vært for ham å ha en opplagt og BLID mamma de første årene av sitt liv! I stedet har han måttet slite med en mamma som er konstant trøtt og sliten, som har store problemer med å komme seg ut av sengen om morgenen, som altfor ofte er irritabel og gretten og "snapper" for småting...

Huffameg.

Dette har virkelig vært vondt for meg. Jeg har ikke skjønt hvorfor jeg så ofte ikke har klart å kontrollere irritasjonen min - og fått enormt mye skyldfølelse og dårlig samvittighet for det. Hver gang beherskelsen min har røket, og jeg har ropt til ham eller holdt ham hardt i armen, har jeg hatt verdens svarteste samvittighet etterpå - og jeg har ikke for mitt liv forstått hvorfor jeg ikke har klart å kontrollere sinnet mitt. Og når jeg da plutselig skjønte at det skyldes en sykdom, og at jeg faktisk kunne ha gjort noe med det...

Heldigvis har jeg alltid klart å forsøke å gjøre opp med ham etter sånne raseriutbrudd. Jeg har bedt om unnskyldning, tatt på meg ansvaret og sagt at det er jeg som er dum som blir så sint, og jeg har forvisset ham om at jeg er veldig glad i ham selv om jeg blir sint på ham. Og det virker heldigvis som han ikke er preget av dette - han er en harmonisk og grei liten fyr. Og kanskje han til og med har lært noe som kan være nyttig å ha med seg videre i livet...?

Vondt og sårt tema for meg, dette. Alle mammaer sliter vel litt med å leve opp til idealmammaen de gjerne vil være. Men jeg skulle så gjerne hatt litt bedre forutsetninger for å gjøre det...

Og det er søren meg sikkert at det ikke er enkelt å være mor og samtidig være syk på denne måten. Jeg bor jo til alt overmål alene med sønnen min, og har veldig lite avlastning. Det hender rett som det er at jeg ikke er i stand til å forstå hvordan jeg skal klare å holde meg oppreist til poden er i seng... Og samtidig som det er ufattelig slitsomt å måtte stå opp, komme seg i klærne, smøre matpakke, gå eller sykle av gårde i all slags vær til barnepark eller barnehage, handle, lage mat, vaske hus og klær og alt det der som skal til for å holde hjulene i gang når man har små barn - så er det også sånn at jeg nesten ikke tør tenke på hvor jeg hadde vært hvis jeg ikke hadde hatt ham å ta vare på... På en måte er det han som holder meg i gang; som blir motoren i livet mitt og sørger for å dra meg gjennom dagene. Og det er jo egentlig himla urettferdig; et sånt ansvar burde han få slippe!