Dagens fra min saksbehandler på Aetat
Jeg har hatt en lang serie med mildt sagt uheldige erfaringer med mitt lokale Aetat. Det kulminerte for et par måneder siden, i forbindelse med at sykemeldingsperioden min var over. I månedene før dette var jeg totalt på fire eller fem møter med forskjellige saksbehandlere, og forvisset meg hver gang om at jeg hadde alt på stell i forhold til gjenopptak av dagpenger. Hver gang ble jeg beroliget med at jada - her var alt i sin skjønneste orden.
Da jeg leverte inn krav om gjenopptak av dagpenger (50 %) regnet jeg derfor selvfølgelig med at alt var i orden - og stor var derfor både overraskelsen og fortvilelsen da et avslagsbrev dumpet ned i postkassen min noen uker etter at jeg skulle hatt første utbetaling. I avslagsbrevet stod det at friskmeldingen var uleselig... Jeg satte så klart himmel og jord i bevegelse - en sånn grunn syntes jeg ikke holdt et sekund, og regnet med at de snart måtte gi seg på den, og gi meg dagpengene jeg hadde krav på.
Det lille spetakkelet jeg laget førte til at saksbehandlerne la seg flatere og flatere, og endte med å tilby seg å gjøre hele jobben med å rette opp dette selv. Men hvor lenge var Adam i Paris...
Selveste avdelingslederen kom på banen, må vite. Og fra ham kom det jammen et avslag til noen dager senere - på grunn av innføring av ny overgangsordning f.o.m. januar 2006 var mitt gamle vedtak ikke lenger gyldig... Jeg har ikke grunnlag for å søke verken nye dagpenger eller ventestønad, så der stod jeg - med kun 50 % rehabilitering (ca. 5000,-) å leve for i måneden... Snakk om elendige, inkompetente saksbehandlere jeg har snakket med, da - er det mulig å ikke klare å finne ut av dette for meg før?!
Arrrrgh!
Nuvel. I dag ble jeg innkalt til møte på Aetat. "Jøss," tenkte jeg - "hvorfor i himmelens navn kaller de meg inn nå?" Jeg vurderte om jeg i det hele tatt skulle gidde å gå, men valgte å gjøre det likevel - og bestemte meg for å være utsøkt iskald, men høflig - og avslutte møtet med å si noe sånt som at de nok ikke hadde hørt det siste fra meg. Legge inn noen hint om rettslig etterspill, omtale i media - eller kanskje begge deler også, kanskje?
Det som skjedde, var i grunnen ganske komisk nå i ettertid. Jeg satt og ventet sammen med to fyrer, og antakelig syntes det godt utenpå at jeg kokte og skummet på noe. Etter en liten stund kommer saksbehandleren ut (forøvrig en jeg snakket med to ganger før jeg ble friskmeldt) - får se meg - får et hakeslepp han ikke helt klarer å kontrollere - og tverrvender før han sier noe som helst. "Æææhh - jeg må bare..." stotrer han på vei nedover korridoren igjen. Han blir borte noen minutter og kommer tilbake, og sier til meg og en av de andre som også hadde avtale med ham; "Jeg har altså fått så mye å gjøre i dag, at jeg lurer på om jeg kan få lov til å ringe dere opp seinere i dag? Nå har dere jo møtt opp, så alt er i orden." Jeg fester blikket i ham og spør om han kan forklare hvorfor jeg var kalt inn i det hele tatt, og da får jeg bare automatsvaret om at "alle arbeidsledige kalles inn hver tredje måned som en del av bla-bla-bla..." "Er det i orden at jeg ringer dere seinere?" spør han igjen, og jeg reiser meg tvert og sier bare "jada - whatever!" mens jeg toger ut. (Litt fjortis, ja - men det var ganske deilig!)
Han torde forresten ikke ringe en gang... Han må ha tatt SÅ feil da han sendte av gårde den innkallingen. Stakkars mann. :)
Da jeg leverte inn krav om gjenopptak av dagpenger (50 %) regnet jeg derfor selvfølgelig med at alt var i orden - og stor var derfor både overraskelsen og fortvilelsen da et avslagsbrev dumpet ned i postkassen min noen uker etter at jeg skulle hatt første utbetaling. I avslagsbrevet stod det at friskmeldingen var uleselig... Jeg satte så klart himmel og jord i bevegelse - en sånn grunn syntes jeg ikke holdt et sekund, og regnet med at de snart måtte gi seg på den, og gi meg dagpengene jeg hadde krav på.
Det lille spetakkelet jeg laget førte til at saksbehandlerne la seg flatere og flatere, og endte med å tilby seg å gjøre hele jobben med å rette opp dette selv. Men hvor lenge var Adam i Paris...
Selveste avdelingslederen kom på banen, må vite. Og fra ham kom det jammen et avslag til noen dager senere - på grunn av innføring av ny overgangsordning f.o.m. januar 2006 var mitt gamle vedtak ikke lenger gyldig... Jeg har ikke grunnlag for å søke verken nye dagpenger eller ventestønad, så der stod jeg - med kun 50 % rehabilitering (ca. 5000,-) å leve for i måneden... Snakk om elendige, inkompetente saksbehandlere jeg har snakket med, da - er det mulig å ikke klare å finne ut av dette for meg før?!
Arrrrgh!
Nuvel. I dag ble jeg innkalt til møte på Aetat. "Jøss," tenkte jeg - "hvorfor i himmelens navn kaller de meg inn nå?" Jeg vurderte om jeg i det hele tatt skulle gidde å gå, men valgte å gjøre det likevel - og bestemte meg for å være utsøkt iskald, men høflig - og avslutte møtet med å si noe sånt som at de nok ikke hadde hørt det siste fra meg. Legge inn noen hint om rettslig etterspill, omtale i media - eller kanskje begge deler også, kanskje?
Det som skjedde, var i grunnen ganske komisk nå i ettertid. Jeg satt og ventet sammen med to fyrer, og antakelig syntes det godt utenpå at jeg kokte og skummet på noe. Etter en liten stund kommer saksbehandleren ut (forøvrig en jeg snakket med to ganger før jeg ble friskmeldt) - får se meg - får et hakeslepp han ikke helt klarer å kontrollere - og tverrvender før han sier noe som helst. "Æææhh - jeg må bare..." stotrer han på vei nedover korridoren igjen. Han blir borte noen minutter og kommer tilbake, og sier til meg og en av de andre som også hadde avtale med ham; "Jeg har altså fått så mye å gjøre i dag, at jeg lurer på om jeg kan få lov til å ringe dere opp seinere i dag? Nå har dere jo møtt opp, så alt er i orden." Jeg fester blikket i ham og spør om han kan forklare hvorfor jeg var kalt inn i det hele tatt, og da får jeg bare automatsvaret om at "alle arbeidsledige kalles inn hver tredje måned som en del av bla-bla-bla..." "Er det i orden at jeg ringer dere seinere?" spør han igjen, og jeg reiser meg tvert og sier bare "jada - whatever!" mens jeg toger ut. (Litt fjortis, ja - men det var ganske deilig!)
Han torde forresten ikke ringe en gang... Han må ha tatt SÅ feil da han sendte av gårde den innkallingen. Stakkars mann. :)
postet av kris kl.
01:51
|
1 kommentarer
