Markedsføring av legemidler - hvorfor er det slik?

Tidligere tenkte jeg aldri så mye over hva som fantes av medisin i apotekenes hyller. Jeg ble syk en gang i blant, fikk en resept av legen, tok medisinene mine, og ble (som regel) frisk. En sjelden gang virket ikke medisinene helt som de skulle, men da skrev legen bare ut et annet preparat - som som regel virket bedre. Da jeg sent på 90-tallet oppdaget at jeg hadde en søvnforstyrrelse som faktisk kunne behandles (jeg var visst ikke bare lat, allikevel!), stiftet jeg for første gang personlig bekjentskap med begreper som "registreringsfritak" og "markedsføringstillatelse". Melatonin, som brukes i slik behandling, er nemlig et preparat som ikke har markedsføringstillatelse i Norge. Dermed må en spesialist (for eksempel en psykiater) fylle ut et skjema for registreringsfritak, og så må apoteket spesialimportere preparatet for deg. (Mens i USA og mange land i Europa selges melatonin som et kosttilskudd i vanlige butikker...)

Markedsføringstillatelsen oppfattes av mange som et "godkjent"-stempel fra norske myndigheter; at preparatet er av god kvalitet, er trygt og effektivt i bruk. Og når en lege skriver ut resept på et slikt legemiddel, vil han ikke kunne holdes ansvarlig for eventuelle bivirkninger og skader det påfører pasienten. Det er den som innehar markedsføringstillatelsen som må stå ansvarlig. (Men det er ikke nødvendigvis slik at preparater uten slik tillatelse er suspekte - de kan være solid dokumentert og godkjent andre steder i verden!)

Når en lege søker om registreringsfritak for et legemiddel uten markedsføringstillatelse, derimot, kan faktisk legen selv bli stående personlig ansvarlig for slike skadevirkninger. Og alle legemidler har bivirkninger...

Da jeg fikk diagnosen lavt stoffskifte, oppdaget jeg ganske fort at det finnes kun én type medisin på det norske markedet; Levaxin. Mange pasienter blir aldri helt bra av å bruke den. Men som regel får de da bare et empatisk "Det var leit" fra legen sin... Selv om det finnes andre typer medisiner, for eksempel Armour og andre naturlige stoffskiftehormonpreparater - det er bare det at disse ikke har markedsføringstillatelse her i Norge. Dette står jo i sterk kontrast til virkeligheten for de fleste andre pasienter; dersom man ikke blir frisk av medisinen, forsøker man selvfølgelig et annet preparat med andre virkestoffer!

Da jeg begynte å oppdage tegn på at jeg hadde binyrebarkproblemer, leste jeg også at dette kunne behandles trygt og enkelt ved å tilføre hydrokortison i fysiologiske, kroppslike doser. Først tenkte jeg optimistisk at da var det jo bare for legen min å skrive ut en resept på dette - eller søke om registreringsfritak, var det ja... Det var ikke så enkelt, nei. Men det merkelige var jo at dette preparatet hadde markedsføringstillatelse i de fleste andre land i verden, inkludert Sverige og Danmark...

Hva er grunnen, tro?

Kan det kanskje ha noe å gjøre med at det faktisk koster 55-130 000,- å søke om en markedsføringstillatelse...?

Det er trist at de som har laget disse lovene ikke har tatt høyde for det faktum at Norge er et veldig lite og befolkningsfattig land... Det norske markedet er så lite at mange legemidler som er lett å få tak i i andre land, antakelig ikke regnes som profitable nok her. Ta som eksempel hydrokortisontabletter, som produseres av Nycomed og markedsføres på vanlig måte i Sverige og Danmark - men ikke her. Men Sverige og Danmark hører til EU, og er dermed en del av et enormt marked sammenlignet med det norske. For ikke å snakke om USA - det sier seg selv at det er mye mer lukrativt å markedsføre og selge medisiner der. Det er lett å forstå at produsentene ikke uten videre tar til takke med en så liten potensiell kundegruppe som den norske, når prisen bare for å få markedsføringstillatelse her i landet ligger på sekssifrete beløp.
Dessverre hører vi også til en liten del av den lille gruppen norske legemiddelforbrukere - pasienter med lavt stoffskifte utgjør ikke mer enn ca. 10% av befolkningen, og kanskje 20% av disse igjen ønsker å forsøke andre medisiner? Da snakker vi om en potensiell kundegruppe på maksimalt 2% av befolkningen.

Noe som forundrer meg litt er at man ikke har laget en gradert avgiftsordning, relatert til omsetning. Slik systemet er i dag stenger man effektivt mange legemidler ute fra det norske markedet, ganske enkelt fordi inngangsbilletten er for dyr i forhold til potensiell inntjening på dette lille markedet... Og dette fører i sin tur til vesentlig redusert helse og livskvalitet for mange mennesker( - og dermed større sykefravær)!

Ut på tur

Nå er vi hjemme igjen etter en liten tur til Sørlandet. Jeg har brukt en del hydrokortison for å orke å henge med - for eksempel på tre dagsturer til Dyreparken... Nå som jeg er hjemme igjen forsøker jeg å redusere på bruken igjen, og tar noen lakrisrotkapsler hver dag i stedet. Men det virker ikke godt nok, og jeg sliter en del. Det er ganske varmt i Bergen om dagen, og jeg merker at jeg ikke takler det så godt - i motsetning til før jeg ble syk. Da tålte jeg til og med brå overganger til "Sydentemperaturer" helt uten problemer.

Ellers har jeg bedrevet litt "opplæring" på turen også. Min tante har også lavt stoffskifte, og hører nok (dessverre) til den gruppen som ikke melder så klart fra hvordan hun har det til legen sin. Hun har gått på Levaxin et par år, men er bare oppe i 50 µg/dag. TSH var 1,88 på siste måling (og T3 og T4 var forholdsvis lave) og hun har en god del symptomer på lavt stoffskifte. Og til alt overmål visste hun ikke at en del av det hun sliter med er typiske stoffskiftesymptomer... For eksempel visste hun ikke at økt søvnbehov og kognitive problemer kan henge sammen med sykdommen. Jeg håper hun sier ordentlig fra neste gang hun kommer til legen - nå har jeg i hvert fall skrevet en liten huskelapp til henne, og sendt henne utskrift av en del artikler fra nett (bl.a. artikkelen av Egil Haug om behandling av hypotyreose fra Tidsskriftet).

Nå har jeg fått time til den private endokrinologen også, og det er allerede den 17. august. Jeg har bestemt meg for å møte opp til den timen, og heller fortelle til den spesialisten at jeg nå også har fått henvisning til Haukeland. Og til "fastelgen" kan jeg jo si at jeg ikke hadde tålmodighet til å vente helt til oktober...? Selv om det eventuelt dukker opp noen datoer dersom den private endoen sender epikrise el.l., vil jeg tro fastlegen ikke husker kronologien i dette så godt.

En dag på Sørlandet opplevde jeg forresten noe ganske ubehagelig. Jeg hadde smurt meg med en dose hydrokortisonkrem, og ventet på at den skulle begynne å virke. Men i stedet for å føle meg bedre og mer opplagt, ble jeg bare dårligere... Etter et par timer tok jeg en ny dose, men ble ikke bedre da heller. Så gikk det plutselig opp for meg at jeg var tørst! Jeg drakk et par halvlitere med vann, og først da begynte formkurven å peke oppover. Det er tydelig at jeg er mye mer følsom for svingninger i salt-/væskebalanse enn vanlig...

Logging...

Nå har jeg fått time på Haukeland - den 3. oktober...

Har ennå ikke hørt fra den private endokrinologen - og har ikke tatt kontakt selv heller.

Formen er ganske elendig for tiden, for å si det som det er. Tør liksom ikke å ta noe særlig av hydrokortisonkremen min, men 'sparer' den til dager hvor jeg virkelig trenger den... (Og av og til glemmer jeg helt å bruke den når jeg absolutt kunne ha trengt den - snakk om 'Catch 22'-tilstander...)

Vurderinger

Etter å ha tenkt og rådført meg litt, har jeg kommet fram til at jeg skal prøve å ringe den endokrinologen jeg allerede er henvist til og rett og slett forklare situasjonen - og høre hva han tenker.

Kanskje vil han si at "Ja, på Haukeland har de mye bedre kompetanse på akkurat dette enn jeg har - og de har bedre laboratorieteknisk utstyr der oppe" eller noe sånt. Kanskje vil han si at "Vel, faktisk mener jeg at jeg vet mer om akkurat dette enn noen av legene der oppe fordi...". Eller kanskje vil han si at "Nei, dette må du avgjøre selv. Både jeg og legene der har mye kompetanse på dette temaet."

Faktisk vet jeg at de sitter på mye kompetanse på dette på Haukeland. De har jo et forskningsprosjekt (ROAS) gående på Schmidts syndrom (eller PGA syndrom, type II), som er nettopp autoimmune sykdommer i bl.a. skjoldkjertel og binyrer. Hvorvidt jeg har den autoimmune varianten i binyrene er jo uvisst ennå - og jeg lurer på om jeg får noe hjelp i det hele tatt dersom jeg ikke har det. Jeg er jo innenfor de hellige referanseområdene ellers, så...

Og så må jeg riste litt på hodet over hvordan jeg beskriver tingenes tilstand... Tenk å omtale legetimer i termer som 'seier', 'tap' og 'slagplaner'. Men det er faktisk helt sant - da jeg satt her i går kveld og forberedte meg til denne timen, følte jeg det virkelig som jeg satt og forberedte meg til en rettssak hvor jeg måtte være min egen advokat. Eller som jeg forberedte meg til et strategispill med legen og meg som motstandere...

Trist at det skal være sånn! :-(

Rapport fra legetimen

Tja - hva skal jeg si? Kan vel kalle det en "betinget seier", kanskje?

Jeg var på kontoret en times tid etter avtalen, og ventet halvannen time til - så det var vel som vanlig... Det som i hvert fall viste seg, var at det var et sjakktrekk å ha skrevet ned det meste på forhånd - legen leste faktisk gjennom alt sammen, og kikket på Shames-boken og en artikkel fra MedScape jeg hadde printet ut. Så jeg kunne konsentrere meg om å holde treåringen i ånde den tiden. Men da jeg begynte å snakke med legen, slo selvfølgelig poden seg rimelig vrang, og det endte med at jeg tiltet der og da på legekontoret og sendte ham på utsiden av døren...

(Vi snakket om et av symptomene mine etterpå, lav toleranse for stress - og da mente legen at jeg hadde nå mer enn normal toleranse ut fra det han hadde sett... Jeg forklarte at det var mer de kroppslige reaksjonene i etterkant jeg mente, da.)

Denne timen opplevde jeg i hvert fall at legen tok meg på alvor! Og resultatet av timen var at jeg fikk med meg en henvisning til Endokrinologisk Poliklinikk, hvor han skrev ganske utførlig om symptomer og prøveresultater. Han målte blodtrykk og puls også, og jeg har fremdeles lavt blodtrykk (107/80 - puls 64) - til tross for lakrisrot, og til tross for at jeg fremdeles var ganske giret etter krangelen med sønnen min. Så han var enig i at jeg bare kunne fortsette med lakrisrot - og kom faktisk med forslag om at jeg kunne forsøke Bovril eller Marmite også! (Konsentrert kjøttbuljong, først og fremst et engelsk fenomen - kjent for å være potensielt farlig for folk med høyt blodtrykk, siden det øker blodtrykket ytterligere.)

Jeg prøvde å presse ham litt på å skrive ut hydrokortison, men der ga han seg ikke. Han mente at det var mange flere prøver som burde tas før det var riktig å gi meg det.

Jaja.

Faktisk var jeg inne på kontoret hans i over tre kvarter (med innlagt tissepause for poden...). Fikk ingen ny time, men han fortalte når han var på kontoret i løpet av sommeren, og sa at jeg bare kunne ringe ham på mobil hvis jeg hadde behov for ny time. Alt i alt ganske fornøyd, jeg.

Og nå må jeg vurdere hva jeg skal gjøre med den henvisningen jeg allerede har fått til endokrinolog...

Strategiutvikling

Jeg ble tipset om denne tråden på Lavkarbo.no - Karbojunkie.

Må si jeg ble litt mindre optimist etter å ha lest der - det ser jo ikke ut til at selv "spesialister" på binyresvakhet pleier å skrive ut hydrokortison her i landet... Lurer fremdeles på den emigrasjonen til Danmark, altså, der ser det jo ut til at det er vanligere å bruke hydrokortison siden det er et vanlig reseptbelagt legemiddel der (og i Sverige) - produsert av Nycomed.

Jeg har bestemt meg for følgende strategi i morgen: Jeg vil skrive noen sider som legen min kan lese mens jeg er der - en lur ting både fordi jeg har med treåringen, og fordi jeg vet av erfaring at jeg bare får sagt en brøkdel av det jeg har tenkt selv om jeg har laget huskelapp... Der vil jeg ha med en del av det jeg har lagt inn i binyretråden min her, spesielt det Shames og Durrant-Peatfield har skrevet (de er jo doktorer, må vite). Jeg tar med boken til Shames også, så kan jeg tilby legen å kopiere ut hele kapitlet om binyresvakhet dersom han er interessert. Kanskje jeg tar med noen andre artikler også (Durrant-Peatfield?) - fortrinnsvis fra legetidsskrifter på nett...

Og jeg vil skrive opp alle symptomer og tegn jeg selv mener tyder på at jeg har problemer med binyrene - og også at jeg har forsøkt selvbehandling med hydrokortison og lakrisrot med dramatisk god effekt. Tror ikke jeg gidder å informere ham om timer hos andre leger eller henvisning til endokrinolog. Det får jeg eventuelt gjøre avhengig av hva de timene fører til.

Så har jeg et klart mål i morgen; og det er å enten få ham til å skrive ut hydrokortisontabletter - eller å gå god for at jeg bruker lakrisrot; og det vil jeg i så fall at skal stå i journalen min. Skjer ingen av delene, tror jeg rett og slett at jeg sier fra der og da at jeg ikke vil ha ham som fastlege lenger... Så får jeg heller finne en annen - det kan vel vanskelig bli verre...?

Dersom han går med på et av alternativene, tror jeg jamen jeg skal presse videre og be om B12-sprøyter også - i det minste få tatt en sånn MMA-test. Er ikke trygg på at jeg får i meg nok.

:begynner å skrive:



Klokken 2:28:

Ferdig! (Tror jeg...) Faktisk ble det mest klipp-og-lim fra innleggene mine her! Nå skal jeg sette meg ned og ta tiden på hvor lang tid det tar å lese dette...



Klokken 2:39:

9 minutter! Det vil si at han kan bruke halve konsultasjonen på å lese, og resten på å hente kaffe, svare telefoner og se på utsikten (som han pleier...). Og så får jeg forsøke å få tid til å stille kravene mine før jeg går, da.

Logging...

Fortsatt bra effekt av lakrisrot, men jeg kunne nok ha trengt en dose til i dag. Det har vært kanonvarmt i Bergen i dag, og i tillegg styrte jeg noe voldsomt i går med å vaske og rydde hele huset - og sovnet ikke før i 6-tiden. Ble vekket like før 10 - da kom gullgutten min hjem fra ferie! :-D

Har vært på farten i hele dag, derfor ble det bare én dose lakrisrot på starten av dagen. Etter noen timer begynte jeg å føle meg ganske matt - og fikk vondt rundtomkring, ble litt svimmel osv. Så jeg vil tro at en dose nummer to kunne vært på sin plass. Nå er det blitt for sent... Tør ikke ta noe på kvelden, for ikke å risikere nattesøvnen. Så nå får jeg heller bite tennene sammen og holde ut småvondtene - og starte på ny frisk i morgen!

På mandag skal jeg til legen igjen. Må ha med sønnen min, det kan bli en utfordring... Som om jeg ikke har problemer nok i utgangspunktet med å samle tankene og legge fram klagemålene mine, liksom! Og denne timen blir litt "skjebnesvanger", tenker jeg - jeg må velge hvor mye jeg vil informere om tingenes tilstand, og vurdere hvilken effekt det får.

Skal jeg fortelle at jeg har vært hos en annen almenlege (på Omnia) - eller la vær? Skal jeg fortelle at jeg har fått henvisning til endokrinolog - eller la vær? Skal jeg fortelle at jeg har prøvd hydrokortison og lakrisrot - eller la vær? Skal jeg fortelle at jeg har fått time på Balderklinikken - eller la vær? Osv. osv.

Alle disse vanskelige valg...