Markedsføring av legemidler - hvorfor er det slik?
Tidligere tenkte jeg aldri så mye over hva som fantes av medisin i apotekenes hyller. Jeg ble syk en gang i blant, fikk en resept av legen, tok medisinene mine, og ble (som regel) frisk. En sjelden gang virket ikke medisinene helt som de skulle, men da skrev legen bare ut et annet preparat - som som regel virket bedre. Da jeg sent på 90-tallet oppdaget at jeg hadde en søvnforstyrrelse som faktisk kunne behandles (jeg var visst ikke bare lat, allikevel!), stiftet jeg for første gang personlig bekjentskap med begreper som "registreringsfritak" og "markedsføringstillatelse". Melatonin, som brukes i slik behandling, er nemlig et preparat som ikke har markedsføringstillatelse i Norge. Dermed må en spesialist (for eksempel en psykiater) fylle ut et skjema for registreringsfritak, og så må apoteket spesialimportere preparatet for deg. (Mens i USA og mange land i Europa selges melatonin som et kosttilskudd i vanlige butikker...)
Markedsføringstillatelsen oppfattes av mange som et "godkjent"-stempel fra norske myndigheter; at preparatet er av god kvalitet, er trygt og effektivt i bruk. Og når en lege skriver ut resept på et slikt legemiddel, vil han ikke kunne holdes ansvarlig for eventuelle bivirkninger og skader det påfører pasienten. Det er den som innehar markedsføringstillatelsen som må stå ansvarlig. (Men det er ikke nødvendigvis slik at preparater uten slik tillatelse er suspekte - de kan være solid dokumentert og godkjent andre steder i verden!)
Når en lege søker om registreringsfritak for et legemiddel uten markedsføringstillatelse, derimot, kan faktisk legen selv bli stående personlig ansvarlig for slike skadevirkninger. Og alle legemidler har bivirkninger...
Da jeg fikk diagnosen lavt stoffskifte, oppdaget jeg ganske fort at det finnes kun én type medisin på det norske markedet; Levaxin. Mange pasienter blir aldri helt bra av å bruke den. Men som regel får de da bare et empatisk "Det var leit" fra legen sin... Selv om det finnes andre typer medisiner, for eksempel Armour og andre naturlige stoffskiftehormonpreparater - det er bare det at disse ikke har markedsføringstillatelse her i Norge. Dette står jo i sterk kontrast til virkeligheten for de fleste andre pasienter; dersom man ikke blir frisk av medisinen, forsøker man selvfølgelig et annet preparat med andre virkestoffer!
Da jeg begynte å oppdage tegn på at jeg hadde binyrebarkproblemer, leste jeg også at dette kunne behandles trygt og enkelt ved å tilføre hydrokortison i fysiologiske, kroppslike doser. Først tenkte jeg optimistisk at da var det jo bare for legen min å skrive ut en resept på dette - eller søke om registreringsfritak, var det ja... Det var ikke så enkelt, nei. Men det merkelige var jo at dette preparatet hadde markedsføringstillatelse i de fleste andre land i verden, inkludert Sverige og Danmark...
Hva er grunnen, tro?
Kan det kanskje ha noe å gjøre med at det faktisk koster 55-130 000,- å søke om en markedsføringstillatelse...?
Det er trist at de som har laget disse lovene ikke har tatt høyde for det faktum at Norge er et veldig lite og befolkningsfattig land... Det norske markedet er så lite at mange legemidler som er lett å få tak i i andre land, antakelig ikke regnes som profitable nok her. Ta som eksempel hydrokortisontabletter, som produseres av Nycomed og markedsføres på vanlig måte i Sverige og Danmark - men ikke her. Men Sverige og Danmark hører til EU, og er dermed en del av et enormt marked sammenlignet med det norske. For ikke å snakke om USA - det sier seg selv at det er mye mer lukrativt å markedsføre og selge medisiner der. Det er lett å forstå at produsentene ikke uten videre tar til takke med en så liten potensiell kundegruppe som den norske, når prisen bare for å få markedsføringstillatelse her i landet ligger på sekssifrete beløp.
Dessverre hører vi også til en liten del av den lille gruppen norske legemiddelforbrukere - pasienter med lavt stoffskifte utgjør ikke mer enn ca. 10% av befolkningen, og kanskje 20% av disse igjen ønsker å forsøke andre medisiner? Da snakker vi om en potensiell kundegruppe på maksimalt 2% av befolkningen.
Noe som forundrer meg litt er at man ikke har laget en gradert avgiftsordning, relatert til omsetning. Slik systemet er i dag stenger man effektivt mange legemidler ute fra det norske markedet, ganske enkelt fordi inngangsbilletten er for dyr i forhold til potensiell inntjening på dette lille markedet... Og dette fører i sin tur til vesentlig redusert helse og livskvalitet for mange mennesker( - og dermed større sykefravær)!
Markedsføringstillatelsen oppfattes av mange som et "godkjent"-stempel fra norske myndigheter; at preparatet er av god kvalitet, er trygt og effektivt i bruk. Og når en lege skriver ut resept på et slikt legemiddel, vil han ikke kunne holdes ansvarlig for eventuelle bivirkninger og skader det påfører pasienten. Det er den som innehar markedsføringstillatelsen som må stå ansvarlig. (Men det er ikke nødvendigvis slik at preparater uten slik tillatelse er suspekte - de kan være solid dokumentert og godkjent andre steder i verden!)
Når en lege søker om registreringsfritak for et legemiddel uten markedsføringstillatelse, derimot, kan faktisk legen selv bli stående personlig ansvarlig for slike skadevirkninger. Og alle legemidler har bivirkninger...
Da jeg fikk diagnosen lavt stoffskifte, oppdaget jeg ganske fort at det finnes kun én type medisin på det norske markedet; Levaxin. Mange pasienter blir aldri helt bra av å bruke den. Men som regel får de da bare et empatisk "Det var leit" fra legen sin... Selv om det finnes andre typer medisiner, for eksempel Armour og andre naturlige stoffskiftehormonpreparater - det er bare det at disse ikke har markedsføringstillatelse her i Norge. Dette står jo i sterk kontrast til virkeligheten for de fleste andre pasienter; dersom man ikke blir frisk av medisinen, forsøker man selvfølgelig et annet preparat med andre virkestoffer!
Da jeg begynte å oppdage tegn på at jeg hadde binyrebarkproblemer, leste jeg også at dette kunne behandles trygt og enkelt ved å tilføre hydrokortison i fysiologiske, kroppslike doser. Først tenkte jeg optimistisk at da var det jo bare for legen min å skrive ut en resept på dette - eller søke om registreringsfritak, var det ja... Det var ikke så enkelt, nei. Men det merkelige var jo at dette preparatet hadde markedsføringstillatelse i de fleste andre land i verden, inkludert Sverige og Danmark...
Hva er grunnen, tro?
Kan det kanskje ha noe å gjøre med at det faktisk koster 55-130 000,- å søke om en markedsføringstillatelse...?
Det er trist at de som har laget disse lovene ikke har tatt høyde for det faktum at Norge er et veldig lite og befolkningsfattig land... Det norske markedet er så lite at mange legemidler som er lett å få tak i i andre land, antakelig ikke regnes som profitable nok her. Ta som eksempel hydrokortisontabletter, som produseres av Nycomed og markedsføres på vanlig måte i Sverige og Danmark - men ikke her. Men Sverige og Danmark hører til EU, og er dermed en del av et enormt marked sammenlignet med det norske. For ikke å snakke om USA - det sier seg selv at det er mye mer lukrativt å markedsføre og selge medisiner der. Det er lett å forstå at produsentene ikke uten videre tar til takke med en så liten potensiell kundegruppe som den norske, når prisen bare for å få markedsføringstillatelse her i landet ligger på sekssifrete beløp.
Dessverre hører vi også til en liten del av den lille gruppen norske legemiddelforbrukere - pasienter med lavt stoffskifte utgjør ikke mer enn ca. 10% av befolkningen, og kanskje 20% av disse igjen ønsker å forsøke andre medisiner? Da snakker vi om en potensiell kundegruppe på maksimalt 2% av befolkningen.
Noe som forundrer meg litt er at man ikke har laget en gradert avgiftsordning, relatert til omsetning. Slik systemet er i dag stenger man effektivt mange legemidler ute fra det norske markedet, ganske enkelt fordi inngangsbilletten er for dyr i forhold til potensiell inntjening på dette lille markedet... Og dette fører i sin tur til vesentlig redusert helse og livskvalitet for mange mennesker( - og dermed større sykefravær)!