Binyrebarkproblemer...?

Leserunden i dag har gjort meg litt betenkt... Jeg har lest en del om binyrebarkproblemer, og funnet fram til det som heter Schmidts syndrom (eller PGA syndrom, type II). Schmidts syndrom vil si at man har autoimmune sykdomstilstander både i skjoldkjertelen og binyrebarken. Jeg har ikke så mange spesifikke symptomer på dette - men så er det jo også solid overlapp med typiske hypotyreosesymptomer. Men det er to ting som kan tyde på at binyrene mine sliter litt også, nemlig kvalme og lavt blodtrykk/svimmelhet. Etter andre og tredje doseøkning har jeg hatt perioder på et par uker hvor jeg har vært konstant kvalm. Og helt siden jeg startet med Levaxin, har jeg vært plaget med svimmelhet. Da jeg nevnte svimmelheten til legen, målte han blodtrykket mitt og fant at det var ca. 105/70 - ganske lavt til å være meg.

I følge det jeg har lest i dag, kan tilførsel av tyroksin forverre et ubehandlet binyrebarkproblem. Så episodene med kvalme og svimmelhet kan skyldes at binyrene sliter litt ekstra for å kompensere... Dette er selvfølgelig bare gjetninger foreløpig, men jeg skal helt klart ta det opp med legen min på tirsdag.

P.S. Jeg fikk diagnosen pernisiøs anemi midt på '90-tallet. Det henger visst også ofte sammen med dette syndromet. Men jeg har lurt på om jeg ble feildiagnostisert den gangen, siden jeg har hatt høye B12-verdier lenge etter at jeg sluttet med sprøyter (i hvert fall fram til nå).

Oppdagelser og variabel form

Leste på Thyroid About i dag at bihulebetennelser er et vanlig symptom ved hypotyreose... Jeg hadde faktisk min aller første bihulebetennelse på midten av '90-tallet - og har hatt dem ganske ofte siden. Enda en mulig indikasjon på at jeg har hatt et dårlig fungerende stoffskifte ganske lenge...?

Ble tipset om denne siden også:

Hormonelt forårsaket rhinitt

Her står det altså blant annet følgende:

Sitat:
Rhinitt med hormonelle årsaker kan forekomme under svangerskap, ved
hypotyreoidisme, i puberteten og ved akromegali. (...) Tett nese forekommer ofte
ved hypotyreoidisme og kan iblant vær det første symptomet ved denne sykdommen.
Ved hypotyreoidisme får man en økning av hydrofile proteinkompleks i vevet, som
gir opphav til hevelse - såkalt myxødem.

Da er det jo ikke så rart at jeg har gått med denne surklende nesen min i evigheter, da... Jeg har hatt et enormt forbruk av fysiologisk saltvann til neseskylling de siste årene. Når jeg tenker tilbake nå, har jeg antakelig gått sånn siden siste trimester av graviditeten - mer eller mindre sammenhengende. Jeg har til nå trodd det har vært stadig tilbakevendende forkjølelser, og skyldt på dårlig immunforsvar og barnehagebarn i huset.

Enda et punkt på symptomlisten.

Formen er ganske variabel for tiden. Noen ganger kan jeg kjenne at energien stiger i kroppen - særlig ute i solen på formiddagen, i det herlige vårværet vi har her i Bergen for tiden! Men så kan energien like fort være "borte-vekk" (som treåringen ville si det) - og jeg er trøtt, irritabel, og verker overalt. Men jeg syns på en måte det har skjedd en grunnendring til det bedre i kroppen i løpet av de siste dagene - og gjetter på at det kanskje er jerntablettene jeg merker effekt av så raskt. Nå er jeg veldig usikker på om jeg skal gå med på en doseøkning av Levaxin ved neste legetime - tror jeg vil be om en ny ferritinprøve først. Har ikke lyst til å få overdosesymptomer!

P.S.: Nå har jeg lest mer på Thyroid About, og endelig funnet ut hvorfor jeg har så vanvittig mye kviser for tiden, også...

Det stod egentlig ingenting om det, men acne sto listet opp som et vanlig symptom på Hashimoto's sykdom. Så langt har jeg absolutt alt man kan få av symptomer, tror jeg. Himmel og hav, jeg hadde aldri trodd at den listen skulle bli så lang! Det er jo så mange "småting" - som jeg ikke har tenkt på som del av noen sykdomstilstand før. Tror jeg må ta en utskrift av den listen og ta den med til legen min neste gang. Jeg får jo aldri tatt opp mer enn en ting eller to av gangen når jeg er hos ham - og da blir det det som er aller mest plagsomt akkurat da.

Eller - kanskje ikke...

I dag har jeg vært fullstendig smadret igjen... Var og trente i går, og kjenner at kroppen verker. Jeg får liksom ikke noen god effekt av å ha trent lenger, bortsett fra med en gang mens endorfinene flommer. Dagen i dag har for det meste blitt tilbragt i sofaen - stakkars MK måtte stort sett underholde seg selv... Først etter barne-TV kom vi oss ut; var først og leverte papir og plast, og så en stund på lekeplassen.

En liten opptur

Hmmm... Nå er jeg usikker her... Men jeg lurer jamen meg på om ikke formkurven så vidt har begynt å bikke litt oppover igjen...? Selv om jeg plages med bihulene og lite søvn ennå, så kjennes det ut som jeg har en helt annen energi i kroppen i dag - jeg er bare trøtt, ikke fullstendig smadret, liksom! Å, så deilig hvis det stemmer! (Så får jeg bare være mentalt forberedt på at det kan komme flere nedturer.)

"Normale forhold intracranielt"

Det dumpet et brev fra Bergen Røntgeninstitutt ned i postkassen min i dag - og HELDIGVIS; ingenting unormalt i hodet mitt! "Normale forhold intracranielt", stod det - bortsett fra et lite 'bifunn': "Slimhinnefortykkelse og væske i venstre maxillarsinus". Og jada - den bihulebetennelsen har jeg jo visst om. Den har vært der noen måneder den, mer eller mindre plagsom. Men i den store sammenhengen har den ikke virket viktig nok til å ta opp med legen de gangene jeg har vært der. I likhet med en del andre småplager, forresten - jeg får skrive en liste til neste legetime!

(Etter at jeg leste om den bihulebetennelsen har jeg forresten fokusert mye mer på den - og fyttirakkern så vondt det er når jeg egentlig tenker over det!)

Og så sliter jeg litt med at jeg har så kort lunte overfor sønnen min for tiden... Jeg har forsøkt å forklare og be om unnskyldning etter hver gang jeg har tiltet, gitt ham ekstra mye kos og klemmer og sagt at jeg er glad i ham. Men jeg er søren ikke sikker på hvor mye en treåring kan forstå av at mamma er syk; uten at det synes, men syk på en måte som gjør at mamma blir trøtt og sliten og sur og sinna...? Uansett har vi nå pratet mye om det. Jeg har sagt at jeg mangler noen stoffer i kroppen min, og at doktoren prøver å finne medisiner som hjelper. Og at når de medisinene virker kommer mamma til å bli glad igjen, og ikke sliten og sur... Jeg håper det er sant. For åååå som jeg unner den lille skjønningen min å få en mamma som fungerer slik hun skal!

Å være hypotyreot mor (et sidespor)

Jeg har tenkt mye på det å være hypothyreot mor i det siste. Da jeg fikk diagnosen i vinter, gikk jeg ganske fort fra å være lettet over å få en grunn til tingenes tilstand, til å bli veldig lei meg for at jeg ikke hadde skjønt/oppdaget det før. Jeg tenkte på hvor mye jeg kunne ha spart den lille gutten min for - hvor mye bedre det hadde vært for ham å ha en opplagt og BLID mamma de første årene av sitt liv! I stedet har han måttet slite med en mamma som er konstant trøtt og sliten, som har store problemer med å komme seg ut av sengen om morgenen, som altfor ofte er irritabel og gretten og "snapper" for småting...

Huffameg.

Dette har virkelig vært vondt for meg. Jeg har ikke skjønt hvorfor jeg så ofte ikke har klart å kontrollere irritasjonen min - og fått enormt mye skyldfølelse og dårlig samvittighet for det. Hver gang beherskelsen min har røket, og jeg har ropt til ham eller holdt ham hardt i armen, har jeg hatt verdens svarteste samvittighet etterpå - og jeg har ikke for mitt liv forstått hvorfor jeg ikke har klart å kontrollere sinnet mitt. Og når jeg da plutselig skjønte at det skyldes en sykdom, og at jeg faktisk kunne ha gjort noe med det...

Heldigvis har jeg alltid klart å forsøke å gjøre opp med ham etter sånne raseriutbrudd. Jeg har bedt om unnskyldning, tatt på meg ansvaret og sagt at det er jeg som er dum som blir så sint, og jeg har forvisset ham om at jeg er veldig glad i ham selv om jeg blir sint på ham. Og det virker heldigvis som han ikke er preget av dette - han er en harmonisk og grei liten fyr. Og kanskje han til og med har lært noe som kan være nyttig å ha med seg videre i livet...?

Vondt og sårt tema for meg, dette. Alle mammaer sliter vel litt med å leve opp til idealmammaen de gjerne vil være. Men jeg skulle så gjerne hatt litt bedre forutsetninger for å gjøre det...

Og det er søren meg sikkert at det ikke er enkelt å være mor og samtidig være syk på denne måten. Jeg bor jo til alt overmål alene med sønnen min, og har veldig lite avlastning. Det hender rett som det er at jeg ikke er i stand til å forstå hvordan jeg skal klare å holde meg oppreist til poden er i seng... Og samtidig som det er ufattelig slitsomt å måtte stå opp, komme seg i klærne, smøre matpakke, gå eller sykle av gårde i all slags vær til barnepark eller barnehage, handle, lage mat, vaske hus og klær og alt det der som skal til for å holde hjulene i gang når man har små barn - så er det også sånn at jeg nesten ikke tør tenke på hvor jeg hadde vært hvis jeg ikke hadde hatt ham å ta vare på... På en måte er det han som holder meg i gang; som blir motoren i livet mitt og sørger for å dra meg gjennom dagene. Og det er jo egentlig himla urettferdig; et sånt ansvar burde han få slippe!

Status presens - 8. april

I dag var jeg til ny time hos fastlegen. Jeg fikk ikke vite noe om MR-undersøkelsen - men jeg har jo ny legetime igjen om ikke så lenge. Det jeg derimot FIKK vite, var at jeg antakelig har utviklet en anemitilstand på toppen av det hele... (Som om det ikke var nok med kronisk søvnunderskudd pga. søvnforstyrrelse OG lavt stoffskifte, liksom.) Grunnen til at han oppdaget dette, var at jeg nevnte disse plagsomme sårene i munnvikene og på føttene. "Aha - rhagader!" sa han, og forklarte at de ofte forteller om mangeltilstander.

I det han sa ordet 'rhagader', kom jeg på at legen jeg gikk til svangerskapskontroller hos hadde sagt akkurat det samme - han sa de kom til å bli borte når jeg bare begynte å spise jerntabletter den gangen... Uansett gjorde dette at legen min nå begynte å finlese på tallene fra prøveresultater fra flere år tilbake - og så ganske fort et klart mønster... Som han så vakkert sa det, har jeg både B12, folsyre og jernlager i "fritt fall"... Og han ville ikke begynne å behandle meg for noe av det før han hadde fått svar på enda en serie med blodprøver. De siste resultatene han så på i dag, var jo fra desember i fjor. Så jeg får vel bare bite tennene sammen og holde ut litt til...

Han kunne også fortelle at antistoffene mine, som var normale på alle de forrige prøvene, plutselig hadde skutt i været og nå var på over 100. (Kanskje det også kan være med og forklare at jeg er så sliten for tiden?) Og dosen ble øket til 75 µg/dag fra nå av - sykmeldingen forlenget ut måneden. På slutten av timen prøvde han å trøste meg litt, og sa at han lover at jeg snart vil føle meg bedre. Jeg håper han har rett!

2. måned - sykmeldt

Etter en måned var jeg tilbake hos legen, og fortalte om erfaringene så langt. Selv om jeg ikke hadde tatt flere blodprøver, bestemte han seg for å doble dosen min til 50 µg/dag. Jeg nevnte at jeg hadde vært en del svimmel den siste tiden, og for sikkerhets skyld målte han blodtrykket mitt - som var veldig lavt til meg å være (107/70, tror jeg?), faktisk like lavt som under svangerskapet. Legen min mente det var en vanlig sammenheng mellom lavt stoffskifte og lavt blodtrykk (dette vet jeg i dag er feil! Den vanlige sammenhengen er mellom lavt stoffskifte og høyt blodtrykk). Jeg ba også om å få henvisning til MR - det var ikke noe ålreit å ha tanken om en mulig hjernetumor svirrende i sene nattetimer... Og siden jeg var i enda dårligere form enn før jeg begynte med Levaxin ble jeg sykmeldt; fra den andre uken i denne andre måneden etter behandlingsstart.

Til tross for at jeg nå gikk på dobbel mengde Levaxin, ble jeg bare mer og mer sliten. Jeg fikk dårlig samvittighet; nå fikk jeg jo medisiner mot stoffskifteproblemene, jeg måtte vel bare se og ta meg sammen! Alt hopet seg opp rundt meg - husarbeid, vennekontakt, papirer, matlaging, dyrestell... Men jeg klarte å begynne å trene igjen, det var en liten seier! Det siste halvåret hadde jeg vært 'støttemedlem' hos SATS, nå klarte jeg faktisk å komme meg på trening to ganger i uken! (En viktig motivator der var ærlig talt pengene; kontantstøtten opphørte før jul, da sønnen min fylte tre. Så jeg måtte ta en beinhard gjennomgang av hva jeg hadde råd til å fortsette med av ting som kostet penger...)

Mot slutten av denne måneden var jeg veldig plaget med noen smertefulle sår/sprekker i munnvikene og mellom tærne(!). Jeg trodde det var sopp, og da jeg tenkte tilbake hadde jeg jo vært ganske ofte plaget med bl.a. ulike typer soppinfeksjoner helt fra svangerskapet i 2001. Jeg bestemte meg for å ta dette opp med legen ved neste konsultasjon. En uke før neste legetime var jeg inne og tok blodprøver, sånn at resultatene skulle være klare til timen. Og dagen før var jeg inne til MR-undersøkelse av hodet. Jeg hadde bestemt meg for å ikke bekymre meg for den undersøkelsen før samme dagen - "Bortkastet tid å gå og bekymre seg for sånt lang tid i forveien", tenkte jeg. Men jeg grublet nok litt mer over det enn jeg hadde planlagt, og klemte og susset nok litt ekstra på gutten min kvelden før...

Jeg håpet at jeg skulle få vite med en gang om de fant noe unormalt på bildene, men det gjorde jeg ikke. Men før undersøkelsen begynte, ble jeg klargjort for innsprøyting av kontrastvæske (veneflon i albuen) - noe legen som så på bildene etter første runde i maskinen sa at jeg ikke trengte. Og det valgte jeg å tolke som at alt så så fint og normalt ut at de ikke trengte å lete mer!

1. måned - bedring?

Fastlegen satte i gang behandling med Levaxin, og en startdose på 25 mikrogram. Etter et par ukers tid merket jeg at noe "lettet" - jeg klarte faktisk å stå opp om morgenen uten å være fullstendig knust, og litt av energien min kom tilbake...! Jeg ble veldig glad og så lyst på det hele - så heldig jeg var som fikk så god effekt av Levaxin med en gang! Apetitten min bedret seg også - for første gang på lang, lang tid hadde jeg faktisk lyst på mat! Ulempen var selvfølgelig at jeg la på meg ca. 10 kg(!) i løpet av noen uker... Så nå var jeg plutselig 20 kg over normalvekten min, som jeg har hatt hele mitt voksne liv (fra ca. 15 til 40 år...).

Sønnen min var hos faren sin en hel uke i strekk for første gang, og jeg satte igang en masse oppussings- og ryddeprosjekter her hjemme. Men dessverre varte ikke oppturen så lenge... Etter den hektiske hjemme-alene-uken klappet jeg solid sammen igjen, gitt, og følte meg minst like sliten og trøtt som før jeg begynte med Levaxin.

Diagnose

Rett før jul i fjor kom brevet fra legen. "Unormale stoffskifteverdier - nye blodprøver - behandling utsettes til flere resultater foreligger...". Så i romjulen dro jeg ned og tok flere blodprøver - og på grunn av en misforståelse måtte jeg jammen inn enda en gang og ta enda fler. I løpet av tre uker tok jeg altså tre sett prøver - og mens T3 og T4 holdt seg jevnt og innenfor normalområdene, hoppet TSH fra ca. 9 til nesten 18 og ned til ca. 7 igjen i løpet av de ukene. Legen min syntes resultatene var mystiske, og nevnte i en bisetning at "etter hvert kan vi jo vurdere å ta en MR-undersøkelse av hjernen siden prøveresultatene er så uvanlige - det KAN jo tenkes at det er en hjernetumor som gjør dette..." Men diagnosen ble satt; T86 Stoffskifte lavt...

"Kor gale kan det bli?"

I februar 2004 ble jeg akutt syk - blindtarmbetennelse, og en dramatisk tur til legevakten sent på natten, med sønnen min fortumlet og nyvåknet i barnevogn. (Da ambulansen hentet meg fra legevakten, måtte han bli igjen hos en sykepleier til noen venner av meg kunne komme og hente ham...) Jeg hadde lenge gått og vært litt bekymret for immunforsvaret mitt, syntes jeg gikk omtrent konstant med en eller annen infeksjon i kroppen. Men jeg forklarte det for meg selv med at jeg nok fortsatt sov litt mindre enn jeg burde, og at det var normalt å være mye syk med barnehagebarn i huset.

Utover høsten 2004 begynte det imidlertid å blinke fler og fler alarmer for meg. Jeg var tiltakende trøtt, energiløs og sliten. Vekten var stabil, til tross for at jeg nesten ikke hadde matlyst. Jeg var irritabel og gretten (stakkars sønnen min, som har fått merke det mye mer enn han har fortjent...). Jeg merket tydeligere og tydeligere at jeg hadde problemer med å konsentrere meg og huske ting. Jeg var kort sagt så dårlig at jeg ikke lenger kunne forklare det bare med søvnproblemene og alenemammatilværelsen. Jeg begynte å bli redd for at det kanskje var tidlige symptomer på kreft eller annen alvorlig sykdom... Så jeg gikk til legen og ba i første omgang om å få henvisning til mammografi, og samtidig å få sjekket stoffskiftet, B12 og andre "trøtthetsprøver".

Andre grunner?

Etter hvert ble det vanskeligere å bruke ammetåke som forklaringsmodell. Babyen ble en liten gutt, ammingen tok slutt, og jeg var like sliten. Det som kom mer og mer i fokus for meg, var at jeg aldri fikk nok søvn... Jeg lider nemlig av en søvnforstyrrelse som heter 'forsinket søvnfasesyndrom', og det har jeg gjort så langt tilbake jeg kan huske - helt fra jeg var veldig liten, i større eller mindre grad. Det innebærer at min kropps indre ur ligger flere timer etter sola - hvis kroppen min nå for tiden får styre når jeg sover, vil jeg legge meg i 5-6-tiden om morgenen og stå opp i 2-3-tiden om ettermiddagen. Denne søvnforstyrrelsen har naturlig nok alltid vært problematisk i forhold til å komme seg på skole og jobb... Men det meste av mitt yrkesaktive liv har jeg jobbet i vaktordninger og fått sove når jeg vil ganske ofte - og ellers har jeg jo i hvert fall hatt helgene til å sove ut på.

Men det ble umulig da jeg fikk en liten sjef i hus, gitt! Sønnen min våknet jo tidlig hver eneste dag, han, hverdag som helg. Resultatet var at jeg fikk et enormt søvnunderskudd, siden jeg aldri klarte å sovne før langt ut på morgensiden og ble vekket bare noen få timer etterpå... Jeg kom meg til behandling på et søvnsenter, og fikk litt bedre styring på søvnen - heldigvis! Men jeg klarte aldri å få helt kontroll - og fortsatt var jeg enormt sliten og trøtt.

Svangerskap, fødsel og barseltid

Jeg ble gravid i 2001, og på grunnlag av alle blodprøver man tar i starten av et svangerskap ble det konstatert at jeg hadde skyhøye B12-nivåer og dermed kunne slutte med sprøyter, og samtidig ble det oppdaget at jeg hadde svært lavt jernlager og måtte spise jerntabletter i stedet.
Jeg var ekstremt kvalm de første 4-5 månedene av svangerskapet, men la likevel på meg ganske mye - og det økte på da kvalmen avtok... Jeg endte opp med en vektøkning på ca. 30 kg, til tross for at jeg hadde et sunt og balansert kosthold med overvekt av frukt og grønt. Etter fødselen slet jeg for å prøve å komme ned i normalvekt igjen - men uansett hvor hardt jeg forsøkte ble jeg liggende og pendle ca. 10 kg over min tidligere normalvekt.

Mot slutten av svangerskapet fikk jeg en heftig bekkenløsning, og i tiden etter fødsel ble den bare verre og verre - det vil si; jeg fikk ledd- og muskelsmerter i større og større deler av kroppen. Jeg hadde alt for lite melk til sønnen min, og slet derfor med å pumpe meg i flere timer hver dag - derfor fikk jeg i tillegg senebetennelse i begge armer.

Hele det første året var jeg i større eller mindre grad invalid, og det var bare takket være iherdig innsats fra både kiropraktor og klassisk massør at jeg klarte å holde meg på beina (og siden jeg det meste av tiden var helt alene om ansvaret for en liten baby var jeg jo bare nødt til det!). Jeg var også ekstremt sliten og trøtt, men det "skal" man jo være som nybakt mamma... Jeg skrev det meste på ammetåkekontoen den gang.

I ettertid har jeg forstått at det var på denne tiden sykdommen min slo ut i full blomst. Jeg skulle ha gitt mye for å ha fått den innsikten litt tidligere - først og fremst av hensyn til sønnen min. Han hadde fortjent å ha en mye friskere og mer opplagt mamma de første årene av sitt liv...

Begynnelsen:

Denne bloggen er ment som en dagbok/notisblokk for meg selv, og jeg kommer sikkert til å skrive langt, omstendelig og kun for spesielt interesserte (først og fremst meg selv...). Men jeg setter selvfølgelig veldig pris på om andre orker å lese gjennom skribleriene og gi meg noen innspill underveis! Da begynner jeg med begynnelsen...:

Arvelig belastet...
Da jeg var 18-20 år, fikk min mor diagnosen hypotyreose. Dette var altså sent 70-/tidlig 80-tall, og den gang var det veldig mye man ikke visste om stoffskiftesykdommer. Filosofien for å behandle hypotyreose var å øke dosene raskt til man fikk overdoseringssymptomer, og så gå sakte ned... Pillene fantes bare i 100 µg-størrelse, så vidt jeg husker. Siden hun hadde høyere TSH-nivåer enn noen av legene på sykehuset noengang hadde sett, satte de henne rett på store doser med Thyroxin (kunstig T4 - det samme som dagens Levaxin). Jeg husker godt hvor plagsomme bivirkninger moren min fikk ganske raskt, og hvordan hun strevde med å dele opp små piller da hun skulle redusere.

Min mormor hadde kanskje også for lavt stoffskifte, og min tante (mors søster) fikk diagnosen for noen få år siden. Jeg er altså ganske så arvelig belastet, og fra jeg passerte 30 ba jeg derfor om å få tatt stoffskifteprøver - sånn for sikkerhets skyld. (Disse prøveresultatene kan de dessverre ikke finne i min journal nå - dette var jo i den "analoge tidsalder"...)

Tidlige tegn?
For noen år siden (sent 90-tall) oppdaget fastlegen min plutselig at jeg hadde veldig lave verdier av B12 - han satte diagnosen "pernisiøs anemi" og i noen år fikk jeg månedlige B12-sprøyter. Etter hvert har jeg også forstått at en del andre symptomer jeg har hatt fra midten av 90-tallet kan relateres til stoffskiftet; bl.a. økende vektsvingninger, fordøyelsesproblemer, senket energinivå, tinnitus (øresus) og stadige bihulebetennelser.

Jeg er altså Kristin

eller kris, som jeg heter blant annet på Sonjas stoffskifteforum. Jeg fikk diagnosen hypotyreose - lavt stoffskifte - ved årsskiftet 2004/05, og siden det har jeg måttet lære meg mye om både min egen sykdom og norsk helsevesen. Notatene fra det første halve året ble først lagt ut på det gamle forumet til Sonja - da det ble stengt flyttet jeg dem hit. Jeg har valgt å beholde de opprinnelige datoene for publisering; derfor har jeg også tilbakedatert dette åpningsinnlegget (datoen i dag er egentlig 4. september 2005). :-)

Jeg håper du kan finne noe nyttig her, enten i form av konkrete råd eller i form av gjenkjennelse. Jeg vet av egen erfaring at det å se at andre sliter med det samme, kan være en enorm lettelse og styrke.

Vær så snill; husk at jeg ikke er lege, og derfor ikke kvalifisert til å gi medisinske råd. Alle dine avgjørelser vedrørende medisinsk behandling må tas i samråd med lege eller annet kvalifisert helsepersonell.


Lykke til videre i din jakt på god helse!
Kristin :-)